En ekte IKEA-fan ser utover den typiske amerikanske IKEA-butikken, som på dette bildet tatt i Miami i 2015. Alan Diaz/AP skjul bildetekst
En ekte IKEA-fan vil se ting i en typisk amerikansk IKEA-butikk, som denne fotografert i Miami i 2015.
Lovett sirklet i lysstrålen. Det bladformede bordet, et av Ikeas første flatpakkede møbler, er frosset fast i sin oppstigning, frigjort fra den jordaktige pappen og hyssingemballasjen. Alt som mangler i utstillingen er knapper for å spille englekoret.
Det var 2013, og jeg reiste ikke fra Washington DC til Älmhult i Sverige, der IKEA ble grunnlagt i 1943, av subtile årsaker. Jeg kom hit for å besøke IKEA-museet, som den gang lå i kjelleren på IKEA-hotellet. Liten i størrelse og omfang, er samlingen så ubeskjedent pompøs at den avsluttes med et bilde av en IKEA-varehus på månen.
IKEA hotell-/museumsscene (fra venstre til høyre): en ruvende samling av Lacks, det allestedsnærværende salongbordet som var sterkt opplyst av Lövet på 1950-tallet, en Dino-barnestol, i hovedsak en veske på et metallstativ. Holly J. Morris skjul bildetekst
Scenen på IKEA hotell/museum (fra venstre til høyre): en ruvende samling av Lacks, det allestedsnærværende salongbordet som var sterkt opplyst av Lövet på 1950-tallet, Dino-barnestolen, i hovedsak en veske på et metallstativ.
Jeg møtte IKEA første gang da jeg var 23 år gammel. Jeg satte mitt preg på butikken som en promiskuøs fugl. Fryktløse møbler, som en flokk lydige moderne kveg, roet ned mitt hese sinn. Retningspiler på gulvet og et rutenettsystem i lageret veileder bestillinger. Mystiske produktnavn med bokstavene Ä og Ö ser rare, men flatterende ut – det er beskrivelsen jeg har lengtet etter.
I denne forbindelse er kanskje et IKEA-abonnement bare en måte å skille seg ut på. Kanskje noe så aggressivt eksentrisk som East Ender-memorabilia kan gjøre det samme. Men det har IKEA.
Uansett mine sublimeringsmotiver, vil jeg alltid være den beste IKEA-elskeren. Siden jeg ikke hadde ferdighetene til å lage lysekroner av unbrakonøkler eller noe sånt, sverget jeg på å ha IKEA-ting som ingen andre i USA kunne ha.
Jeg finner ikke noe lignende i Praha. Jeg mislyktes på pressekonferansen for IKEAs nye distrikt DC. En venn mislyktes i stedet for meg i Madrid. Så hørte jeg om ARMHOT.
Jeg ankom IKEA hotell/museum etter en 3,5 timers togtur fra Stockholm. Damene i resepsjonen så bekymrede ut. Uttrykkene deres sa: «Kom du fra Amerika for dette?»
Nede på museet så jeg Lax' elegante spiralmontering, salongbordet han likte i tidlig voksen alder, ved siden av en plakat som varslet IKEAs overgang til sponplater. Jeg fikk vite at IKEA pleide å selge pianoer og oppblåsbare møbler. Jeg beundrer de enkle uniformene i flyvertinnestil som ble brukt av IKEAs personlige kunder på 1960-tallet.
Bildet av IKEA-butikken på månen fullfører historien om IKEA-museet. © Inter IKEA Systems BV skjul bildetekst
Fascinert av berømmelsen for rimelig svensk design, dro jeg tilbake til hotellobbyen, hvor jeg fant flere søppelbøtter i resepsjonen. Hjertet mitt hoppet over et slag da jeg innså hva jeg så: en miniatyr IKEA-vannkanne (PS 2002) og en liten, umontert, flatpakket Billy-bokhylle til salgs. Jeg har aldri sett slike ting igjen.
Etter besøket mitt ble Lövet-bordet omdøpt til Lövbacken. Museet stiger opp fra kjelleren på hotellet og blir hovedattraksjonen. Denne katalogen er utgått. Billy har forandret seg.
Ellers har lite endret seg. Jeg anerkjenner nå IKEAs individualitet som sin gave, en oase av forutsigbarhet i en verden full av ubehagelige overraskelser.
Så fyll en stor blå Frakta-pose med en umbrakonøkkel, små blyanter og frosne kjøttboller og bli med meg på en velsignet fremtid av lydighet.
Publisert: 20. oktober 2022